Endelig hjemme etter en av de mest utfordrende turene jeg har vært på etter min karriere som syk reiseblogger startet.

Jeg skriver ”endelig” av flere grunner.

Å reise med mange friske, opplevelseslystne mennsker som eneste syke var en større prøvelse enn jeg hadde forventet. Ikke fordi jeg følte noe press til å være med på noe, men fordi jeg plutselig følte at jeg var den kjipe sinkeren, Den kjedelige og den som hele tiden måtte ha spesialbehandling. Normalt sett liker jeg IKKE å få spesialbehandling, men jeg innser jo at når man reiser på gruppetur, der alt er planlagt, kan jeg ikke selv bestemme tid og sted og det er ikke bare bare å snike seg vekk/ut.

Etter å ha jobbet på reisebyrå visste jeg at Marokko, på grunn av annen bakterieflora og kanskje litt annen hygiene enn hjemme, ikke er det letteste landet å reise til med hensyn til sensitive mager. Jeg hadde derfor med meg både norske, ukokte egg, eggkoker, vakumpakkede muslibarer, gulrotmuffins og en del ferdiglagde tørrvarer.

Mye styr

Det ble selvfølgelig mye styr med mine middagen. Første dagen måtte jeg trygle og be om å få noe fra et annet kjøkken siden jeg ikke kunne spise noe fra buffetmaten. Andre dagen fikk jeg kjempegod service, men det tok fryktelig lang tid. Jeg var omtrent ihelsulten da jeg endelig fikk maten min.

Jeg forventer ikke noe kulinarisk opplevelse når jeg er ute og reiser i og med at jeg faktisk spør etter verdens kjedeligste mat (plain meat with plain rice, no saus, vegetables etc..) og er i grunnen bare glad jeg får noe jeg kan spise. Jeg har innsett at det å spise god mat på reise ikke lenger er noe av reiseopplevelsen. Jeg får heller finne andre ting å glede meg over på reise og spise god mat når jeg er hjemme!

Egen mat var et must

Jeg var glad jeg hadde med meg så pass mye egen mat, for det var ikke lett å få tak i hverken glutenfritt eller annen «allergimat». Jeg var inne på en stor Carrefour, men heller ikke der fant jeg noe. På meg virker det som om de ikke helt hadde begreper om allergi og da blir man muligens bare sett på som vanskelig og kresen. For meg er sistnevnte vanskelig å takle siden jeg normalt sett overhodet ikke er kresen og stort sett alltid har spist det jeg har fått servert. Enten det har vært kyllingføtter, froskelår eller kuhjerne (hehe, den gangen var da jeg var på mitt sykeste, i Kina, så jeg slapp unna… 🙂 )

Flau og misunnelig

Fordi jeg ikke ser syk ut er det sikkert ikke så lett å forstå når jeg ikke orker mer. Normalt sett bryr jeg meg ikke om det. Akkurat på denne turen merket jeg at jeg ble litt flau og ikke minst, misunnelig på de andre som kunne være med på alt. Det gikk i et bankende kjør, fra 09.00 om morgenen til sent på kvelden og jeg måtte kaste inn hånkleet etter 1,5 timer med sightseeing for å kunne være med på middagen om kvelden….

En av nettene var jeg våken absolutt hele tiden fordi jeg hadde mageknip. Jeg vet ikke hvorfor eller hva, men jeg hadde vondt i magen. I tillegg stresset jeg fordi jeg tenkte at jeg måtte sove slik at jeg kunne være med på matlagingskurset dagen etter, noe jeg hadde gledet meg til. Da fikk jeg selvføgelig ikke sove og det endte med at jeg ble med på matlagingskurset, men måtte gå nesten før vi var kommet. Mange tenkte sikkert at jeg ikke burde blitt med i det hele tatt, men jeg ville jo så gjerne prøve! Jeg trøstet meg med at jeg uansett ikke kunne spist noe av maten likevel…

Det ble litt i meste laget selv for en reisevant person som meg

I ettertid ser jeg at jeg kanskje ikke burde blitt med på denne turen. Det ble rett og slett for mye for meg. Likevel er jeg glad jeg ble med, og ikke minst, for at jeg fikk lov til å bli med selv med mine begrensninger. Både fordi jeg, på tross av at jeg ikke fikk oppleve like mye som de andre, opplevde på min måte ut i fra mine forutsetninger. For meg er det opplevelse og mestring bare det å reise.

Det høres sikkert rart ut for friske mennesker men jeg forklarer det ofte slik: «Tenk på hvordan du føler deg dagen etter en skikkelig omgang med diare og oppkast. Hvordan magen og kroppen føles. Den følelsen har jeg hele tiden, i tillegg til at jeg selvfølgelig også ofte har diare.» Det er ikke sikkert det er så mange friske mennesker som hadde pakket snippesken og reist om dette var «normalen»!

I tillegg ble jeg kjent med mange flotte og interessante mennesker. Siden jeg ikke var med på så mye og bodde alene «bondet» jeg nok ikke like mye som dem. Normalt sett er det noe som kan få meg til å føle meg litt utenfor, men ikke denne gangen, kanskje jeg begynner å bli voksen? 🙂

Blir det flere bloggturer på meg?

Jeg tror ikke jeg kommer til å være med på et liknende opplegg igjen. For syke mennesker er det bedre å reise med andre syke eller alene, tror jeg. Jeg føler meg mye friere når jeg f.eks. reiser alene eller sammen med mannen. Spesielt hvis han jobber. Da kan jeg slappe av om dagene, ta sightseeing og severdigheter i mitt eget tempo. (Å starte programmet kl. 09.00 er hardt for en som bruker noen timer på å  «sveive i gang systemet» om morgenen. 🙂 ). Slippe den dårlige samvittigheten over at jeg «sinker» noen og være med ut å spise om kvelden (ev. ta room-service før vi går ut og ikke spise ute).

Å reise med andre syke mennesker kan kanskje føles som en «tvangstrøye». Det tenkte jeg selv, men ble veldig overrasket da jeg for første gang, var med på en slik tur i regi av EDS (Ehlers-Danlos Syndrom, som er min hoveddiagnose) foreningen.  Jeg ble veldig positivt overrasket!

Lagre