For noen dager siden klarte jeg å pushe meg til noe jeg overhodet ikke hadde trodd jeg skulle fikse, men jeg avlyste også et arrangement jeg egentlig skulle på… Jeg innser at jeg ikke alltid kan vinne. Det ble altså 1 -1 til IBS-magen vs. meg!

Morgenen startet ganske bra. Jeg våknet kl. 03.30 og var lys våken – dette skjer alltid de første dagene etter jeg har kommet hjem fra Kia. Ikke noe nytt akkurat. Jeg sto opp og magen var egentlig helt normal. Jeg gikk og handlet kl. 07.00 (ja, det var stort sett butikkmedarbeidere og meg der…). Under handleturen kjente jeg at noe IKKE var som det skulle være. Jeg skal ikke gå i detaljer, men kan bare si: Takk og pris for at jeg kom meg hjem i tide!

Full tømming

Full tømming av systemet skjedde altså 30 min. før jeg skulle kjøre til Haukeland Sykehus for å ha møte med nasjonal kompetansetjeneste for funksjonelle mage- og tarmsykdommer. Dette var et møte mellom kompetansetjenesten og LMF som ble avtalt for lenge siden og som jeg hadde initiert, så jeg hadde ikke noe valg. Jeg MÅTTE komme meg av gårde enda så mye magen protesterte.

Kjøreturen tok ikke mer enn 20 min., men jeg kan vel trygt si at jeg var over gjennomsnittet amper ved røde lys. Da jeg ikke fant parkering og måtte kjøre rundt og rundt, bak en idiot som kjørte veldig sakte var, jeg heller ikke spesielt tålmodig. Heldigvis fant jeg en parkeringsplass (som jeg selvfølgelig glemte hvor var da jeg skulle hjem igjen…. ) og kom meg på møtet.

Autentisk møte?

I mitt stille sinn tenkte jeg at det kom til å bli et veldig autentisk møte om jeg plutselig forsvant og om jeg skulle bli dårlig, så var det kanskje det beste stedet å bli dårlig på: Sammen med to gastroenterologer, gastrosykepleiere og opptil flere pasienter.

Utrolig nok gikk møtet veldig bra og ingen uhell skjedde hverken på vei til sykehuset eller hjem igjen, men jeg må innrømme at jeg følte jeg hadde strukket strikken litt vel langt.

Både magen, hodet og egentlig hele kroppen var virkelig i ulage og da ettermiddagen kom og jeg egentlig skulle vært på IBD-dagen med forbundet, kastet jeg inn håndkleet. Jeg hadde selvfølgelig dårlig samvittighet (overfor meg selv) og tenkte at jeg burde ha presset meg til å gå, men…. søren heller…. noen ganger er det kun sofaen som er god nok!

Lagre