Selv om IBS er en høyst reell fysisk sykdom kommer man ikke utenom at psyken også blir berørt. Noen med angst utviker IBS og andre utvikler angst etter årevis med IBS. Hva som kommer først av hønen eller egget er ikke lett å si, men det vi vet er at magen og hodet ofte henger sammen (det er en grunn til at dyrene tømmer mageinnholdet når de blir redde og det er nok noe i uttrykket «å være dritredd»).
«Hvor-er-doen-angsten»
Selv kan jeg bare snakke ut ifra erfaringen med diare og «hvor-er-doen-angsten». For folk som ikke har opplevd dette høres det sikkert rart ut og jeg skal love deg, for oss som opplever det er det også både rart, irriterende og plagsomt. Eller, egentlig er det ikke så rart… Friske mennesker kan tenke seg hvordan de føler seg når de har skikkelig «magesjau», jeg er ganske sikker på at også de har et voldtomt stort behov for å få vite hvor nærmeste toalett er da! Faktisk er jeg usikker på om de i det hele tatt hadde forlatt husets fire vegger i en slik situasjon.
Så ja, det er både irriterende og plagsomt å ikke ha kontrollen over fordøyelsen og det at det er tabubelagt gjør det ikke akkurat enklere. Jeg tror grunnen til at det er tabubelagt er fordi man forbinder både det med å miste kontrollen OG det å ikke ha kontrollen over avføringen med mennesker som er i et helt annet stadie av livet enn de fleste av oss. Selv tenker jeg på det «å gjøre i buksen» som noe av det mest fornedrende som kunne skje meg. Innerst inne vet jeg jo at det ikke er det, det finnes da mange andre verre ting, likevel er det vanskelig å tenke på «andre verre ting» når jeg står der og bare må finne doen, og det litt brennkvikt!
Dessverre er hjernen min (og mange andres) bygget opp slik at episoder der jeg leter etter en do, eller enda verre, ikke finner en do, brenner seg inn i hjernebarken. Selv om jeg prøver å si til meg selv at det verste som kan skje, kanskje ikke er det verste, sett i et større perspektiv, klarer jeg ikke å bli kvitt redselen for å ikke rekke frem i tide. Det mest idiotiske er at det faktisk aldri har skjedd at jeg ikke har rukket frem, men redselen er der likevel…
Det finnes hjelpemidler!
Planlegging må til!
Det å ta en biltur, flytur, gå på besøk, gå på kino osv.. osv.. må planlegges til minste detalj. Først må man gjøre seg ferdig med «do-stellet», så må man tenke over hvordan man skal komme seg fra A til B og så må man saumfare det nye stedet for både hvor doen er og ikke minst, hvor det er minst dokø. At doen er ødelagt, eller i verste fall mangler (ja, det finnes steder der det ikke er en do i mils omkrets….), får ihvertfall meg i psykisk uballanse og da må jeg enda mer på do, vær du sikker!
Pga. denne evige angsten er det fort gjort å si nei til sosiale aktiviteter, både fordi man blir sliten av selve aktiviteten, men også fordi det krever så mye planlegging og tankearbeid at man ikke orker. Da er det lettere å holde seg hjemme.Det er veldig behagelig, trygt og godt med sin egen sofa og do!
Er der en løsning å isolere seg?
NEI! Min erfaring er det motsatte. Ved å ikke gå ut opprettholder man bare frykten. Angsten kan derimot dempes ved å tilnærme seg det man er redd for. Om man stikker når angsten er på topp vil man bekrefte angsten, om man klarer å bli til den er gått over der i mot, vil man merke at den dabber av. Man kan til og med tenke: «Hey, dette gikk over alle forventninger!» DEN følelsen er gull verdt!
Å ha IBS hadde vært så mye enklere om man kunne skru av følelsene!
Ja, det er mer komplisert med «IBS-angst» enn vanlig angst. Det er jo ikke slik at det å måtte plutselig på do ikke er reelt, for det skjer, rett som det er. Likevel er det noe «angst-preget» over det når man begynner å vegre seg for å gå ut, ta bussen, reise, osv… fordi man er redd for at noe skal skje. Probemet med «IBS-angst» er nok at man fort kan «tenke på seg» magevondt i enkelte situasjoner: Når man vet at man ikke kan gå på do blir angsten for at man må på do større og angsten fører igjen til at man faktisk må på do. IBS hadde vært så mye enklere om man kunne skru av følelsene ja…. men det kan man ikke, så da må man brette opp ermene å jobbe med følelsene!
Les om min erfaring med angst, på godt og vondt.
Kjenner du deg igjen?
Takk for at du deler, kjenner meg veeldig igjen! Etter å ha gått til psykolog og endret på kostholdet har det blitt mye bedre, så når angsten kommer greier jeg som regel å tvinge meg til å tenke positivt og ikke minst: slappe av. Synes det er veldig beroligende å innerst inne vite at det er følelsene, tankene og stresset som gjør at jeg må på do, og ikke at jeg faktisk har spist noe jeg ikke tåler, som var grunnen tidligere. Tenker at «dersom jeg hadde knipset og ligget på sofaen hjemme ville jeg mest sannsynlig ikke giddet å gå på do uansett». Dette funker som oftest for meg, i alle fall når det «kun» er angsten som er roten til magesmertene!
Jeg synes det er viktig at også det psykiske aspektet ved å ha IBS kommer frem. Ofte blir det mye fokus på det medisinske, man ønsker selvfølgelig at IBS skal anses som en reel, fysisk sykdom og ikke bare «nervøs mage, men da kan det psykiske fort glemmes. Så godt å høre at du har fått hjelp hos psykolog! Og ja, det gjelder å ta kontrollen selv, så langt man klarer, noe jeg skal skrive om litt senere. 🙂
Takk for du deler, sagt det før og sier det igjen: du skriver akkurat som du har gått i mine sko. Sliter veldig med angsten, hos meg blir det bare verre, klarer ikke å la tankene stå, magen og hode jobber konstant når jeg ikke er hjemme
Hehe, hvilket skonummer bruker du? 😉 Jeg har noen råd til hvordan du kan prøe å bryte den vonde sirkelen Åse. Jeg håper jeg får skrevet det denne uken, hvis ikke kommer det i neste uke. 🙂
Kjempebra skrevet, jeg kjenner meg kjempegodt igjen. Alt må planlegges til minste detalj, og en kan ikke bare «stikke en tur på kino». Jeg må planlegge sånn at jeg spiser et par timer før, og har tid til å bli ferdig med «do-stellet», og deretter håpe at alt går greit.
Bare det å ta en lang kjøretur (eller stå i kø) stresser meg enormt. Hvis jeg MÅ på do, hva i alle dager gjør jeg? Jeg har klart (såvidt) å holde meg til nå, men jeg har fryktelig angst for hvis det en gang skulle skje et sånt uhell, det må være det absolutt verste og ydmykende jeg kan tenke meg. Men allikevel MÅ en ut å prøve, som du sier. Og det er en kjempegod følelse dersom alt går greit.
Hele do greiene er litt «dobbel» stressing, først må en finne toalettet, også må man passe på at det alltid er ledig. Selv om det bare er et privat selskap, og den eneste toalettet er «rett der», så er jeg alltid redd for at andre skal ha vondt i magen, og at det blir opptatt lenge.
Vi burde fått et sånn fint kort der det står noe ala «krisetilfelle, jeg MÅ på do!» haha 🙂
Kjempe bra skrevet. Kjenner meg godt igjen i det du skriver. Slitsomt å ha det sånn. Alt må planlegges ned til det minste. Må ha full kontroll hvor doen befinner seg, til en hver tid.
Man blir litt kontroll-freak ja… Jeg ER det ellers og, så med IBS blir det jo bare en da verre! 🙂
Nei, det visste jeg ikke 😮 Det er jo kjempelurt, en liten ekstra trygghet iallefall. Skal sjekke det ut 🙂
Gjør det! 🙂