Man leser stadig om syke mennesker som enten er blitt friske eller som har funnet sin måte å takle sykdommen på. Dette er inspirerende og flott lesning. Likevel kjenner jeg at jeg blir litt provosert over at mange skriver følgende:

Jeg ville ikke vært sykdommen foruten fordi den har gjort meg til et bedre menneske!

På den ene siden forstår jeg hva som ligger i utsagnet, samtidig føles det både provoserende, irriterende og ganske sprøtt at sykdom glorifiseres på denne måten. Som om syke mennesker er så mye bedre enn friske. Som om friske mennesker er overfladiske, avstumpet og ikke har peiling på hva livet handler om, mens syke mennesker har en dypere forståelse fordi vi er syke (grøss). Som om friske mennesker ikke vet hva problemer er, mens syke mennsker har de virkelige bekymringene…. osv…

For meg er det litt merkelig å tillegge sykdommen så mye av æren for at man er blitt et bedre menneske. Både fordi man kan være et godt menneske uten sykdom men også fordi man kan bli en bedre utgave av seg selv uten å være syk, vil jeg tro.

Ville ikke vært sykdommen foruten, eller?

Jeg føler meg på ingen måte som et bedre menneske av å være syk, snarere tvert i mot. Jeg både klager og syter og jeg synes til tider så mye synd på meg selv at om noen hadde gravd et hull til meg hadde jeg gladelig hoppet ned i det. Jeg har vondt i kroppen, hodet, ledd, mage, rumpe (sorry), føtter og armer (hvor har jeg ikke vondt?). Lite søvn gjør meg både sur, grinete og utolmodig.

Innimellom er jeg til og med bitter fordi jeg havnet opp med tidenes dustekropp og jeg savner mitt «gamle liv» med jobb, karriere, sosialt samvær, andre bekymringer (men like reelle som dem jeg har i dag) og ikke minst, all den gode maten (joda, det er mye lav FODMAP mat, men det er også mye god «vanlig» mat som jeg savner). I det hele tatt føler jeg kanskje at sykdommen har gitt meg fler av de lite sjarmerende trekkene enn det jeg hadde før og jeg må virkelig jobbe med meg selv for at de ikke skal ta helt overhånd.

Kanskje jeg er veldig egosentrisk, men jeg kan ikke for mitt bare liv forstå mennesker som sier at de ikke ville vært sykdommen sin foruten fordi den har gjort dem til et bedre menneske. (Hehe, mulig det har en sammenheng med at jeg ikke selv har denne følelsen.) Hadde jeg fått muligheten til å spole tilbake, tatt vekk «syke Cecilie» og satt inn «friske Cecilie». Ev. fått sjansen til å bli frisk, hadde jeg grepet den begjærlig. Selv om jeg hadde blitt et dårligere menneske til og med! For de aller fleste av oss vil jo være friske og ha god helse, eller tar jeg feil der?

Jeg har muligens ødelagt litt av myten om at «alle syke er så positive og glade mennesker som elsker livet og de små gledene» nå, men det er greit. Jeg tror nemlig det er mange av oss som ikke er på den «siden», men som lever våre liv med opp- og nedturer, formet av sykdommene våre, men ikke nødvendigvis til det bedre eller verre, bare i en annen utgave.