Etter gårsdagens BA strømmet det på med gratulasjoner:
«Gratulerer, nå er du kjendis!»
«Gratulerer, stilig!»
«Forsidepike»
«Vær stolt av alt du har fått til!»
Gratulerer, du pryder hele forsiden til søndagens BA
Jeg visste at det skulle komme og jeg hadde lest gjennom teksten på forhånd. Som mange vet, så er ikke dette føste gangen jeg har vært i avisen/media, men det er første gang jeg har blitt frontet som «ufør» på forsiden av en avis. Ellers har jeg alltid vært forsiktig med å fronte akkurat dette, både for å skjerme meg selv litt, men også fordi jeg er livredd for NAV, som jeg ikke har hemmeligheter for, men som noen ganger virker totalt uforutsigbare. (Hei NAV, jeg vet dere leser bloggen min…)
Det var derfor med blandede følelser jeg gikk og kjøpte avisen i går. Jeg har tidligere sagt at jeg ikke kan skamme meg over å være ufør, likevel er det ikke det første jeg sier når jeg treffer nye mennesker og jeg er glad jeg har kunnet «flagge» under forfatter det siste året. At jeg det meste av tiden hviler er det ingen som har krav på å få vite.
La meg beholde litt av min gamle identiet!
Jeg har ønsket å fremstå som grunder og forfatter og har derfor laget mye «støy» hver gang det har skjedd noe gøy i livet mitt, mye fordi jeg vil beholde litt av den gamle identiteten min. Det er utrolig hva man kan gjøre hjemme, i horisontalen, fra sofaen! 😉 (Kjære NAV: Ingen gidder å lese om at jeg hver eneste morgen stumper ut av sengen fordi føttene mine ikke er helt klar for morgen, at jeg gruer meg til å reise meg fra sofaen fordi jeg har så infernalsk vondt i knærne, at jeg, både før og etter foredrag ol. må ha hviledager, at jeg har problemer med å skrive pent fordi fingrene mine ikke vil, at jeg alltid har migrene dagen etter foredrag, men også etter sosiale aktiviteter som å gå på kafe med venninner, at ukene mine må planlegges til minste detalj for å få energiregnskapet til å gå opp. Tro det eller ei NAV, jeg får energi av å bruke energi på noe positivt, derfor strekker jeg meg av og til litt ekstra!)
Som ufør er du så lite interessant at du ikke en gang får dumme spørsmål!
Nå er det altså plutselig veldig offentlig at jeg er delvis ufør og det er ikke bare med glede jeg leser avisen, men også med litt ekkel følelse i magen. Uansett hvordan man snur og vender på det, så gir ikke ordet «ufør» positive assosiasjoner og det er ikke noe jeg helt klarer å identifisere meg med (derav ønsket om å beholde grunderidentiteten min). Da jeg var negledesigner trodde jeg at DET var det laveste på rangsstigen («kan du tjene penger på det da?»), men nå vet jeg bedre. Som ufør er du så lite interessant at du ikke en gang får dumme spørsmål!
Likevel kan jeg ikke løpe fra kroppen min (hehe, ganske bokstavlig talt det der!) og jeg kan ikke skjule meg under å være forfatter resten av livet (håpet er å finne noe annet jeg kan gjøre på deltid, den dagen ingen gidder å lese bøkene mine lenger). Jeg må nok bare innfinne meg med at jeg antageligvis kommer til å være delvis avhengig av NAV resten av livet mitt. Akkurat det suger big time (beklager dårlig språk her, men det er ganske beskrivende), men jeg ønsker å gjøre det jeg kan, så godt jeg kan.
Mestring
Jeg jobber for å bryte tabuer og det er også noe jeg, i min posisjon, kan. Da jeg holdt foredrag for Business Region Bergen, for grundere, snakket Flettemamma om hvordan hun ble kjent for flettingen sin. Jeg snakket om hvordan jeg ble kjent for å gå mye på do… ikke like glamorøst! 🙂 Jeg har også skrevet en del om angst i denne bloggen og er opptatt av å bryte tabuene rundt dette. Spørsmålet mitt er: orker jeg også å være et forbilde for de uføre og?
Når jeg tenker meg om så har både mageproblemer, angst og det å være ufør en fellesnevner som jeg er brennende opptatt av: MESTRING! Hvordan mestre disse livssituasjonene? Hvordan lære seg å ikke være sykdommen sin, men å si at dette er en del av meg, men det definerer meg ikke fordi jeg er så mye annet i tillegg?
Hvis jeg kan bryte tabuer og være et godt forbilde og til inspirasjon for syke og uføre, så tror jeg jammensanten jeg skal klare å stå i det
bring it on!
Du trenger ikke være forbilde for de uføre, men du er i en perfekt posisjon for å være de utføres ansikt utad. Du kan, med det som gi deg energi, vise at uføre ikke er ofte slanker, men faktisk syke mennesker. Siden din aktivitet er å fronte noe man ikke akkurat snakker om på kafe 😉
Jeg er ikke ufør, men på rasende rask vei inn i det livet… Pr nå er jeg liksom midt i mellom, og hater virkelig spørsmålet, «hva jobber du som da?» når jeg treffer nye mennekser. Den dagen jeg også kan svare noe annet enn at jeg jobber med å komme meg ut av senga hver dag og finne en annen mening enn smerter, den dagen gleder jeg med til! Også gleder jeg med sammen med deg, for at du har funnet det som gi deg energi! Hadde bare nav forstått… :/
Ja, det er noe med at man ikke bare mister jobben, med alt det innebærer, men man mister me av identiteten sin også! Lykke til videre og om du ender opp med å ikke jobbe, så håper jeg du finner andre positive ting i livet ditt. Xxx.