I går morges ringte telefonen.

Det er fra Dagens Næringsliv. Vi leste blogginnlegget ditt og lurer på om du har mulighet til å ta en prat?

Journalisten og jeg hadde en fin prat. Jeg var nøye med å fortelle at jeg ikke er en respektløs og vanskelig gjest.

Det hender jeg spiser på forhånd fordi det er mest praktisk. Andre ganger ber jeg om rent kjøtt eller fisk med potet eller ris. Fordi det er det enkleste. Dessert dropper jeg ofte siden det er litt komplisert når jeg ikke tåler laktose. I det hele tatt liker jeg å gjøre minst mulig ut av meg. Jeg må innrømme at jeg er glad i oppmerksomhet. Bare ikke på grunn av maten min… Da vil jeg helst skli inn i mengden slik at jeg slipper å måtte forklare meg.

Noen ganger må man likevel spørre om hjelp

Men… når jeg er på konferanse og er stuck på samme hotellet over flere dager, er det litt vanskelig å ordne all maten på egen hånd. Da er jeg nødt til å be om mat jeg tåler (også fordi det passer svært dårlig å bli syk akkurat da).

Når jeg har bestemt meg for å gå på en over gjennomsnittet dyr og fin restaurant og betale 5-800 kroner for en tre- eller fireretters, da ber jeg også om tilrettelegging. Min erfaring er at restaurantene i den prisklassen synes det er gøy og utfordrende med listen min!

På besøk pleier jeg å spørre om det er mulig å få rent kjøtt eller fisk med potet eller ris. Er det kaffebesøk tar jeg bare med meg en kake som alle kan spise. Sjokolademuffins eller verdens beste er da ofte en slager og ingen merker at det er «allergimat».

Jeg har vært i bryllup, der vertskapet har bestilt mat. Jeg blir da alltid spurt om jeg kan ta kontakt med kokken direkte. Jeg svarer alltid at det går greit hvis jeg får rent kjøtt eller fisk, med potet eller ris. Da får jeg beskjed om at de skal betale for maten min og at jeg skal få like god mat som de andre gjestene. Dette får meg faktisk til å tenke på en ting… Når andre mennesker skal betale for maten min, krever de at jeg skal få mat jeg kan spise. Er det da så ille at jeg, når jeg selv betaler for maten min, ønsker å få noe jeg ikke blir syk av? Hvorfor er det så mye verre når jeg ber om det, enn når andre krever det på mine vegne?

Jeg – en respektløs og vanskelig gjest?

Faktum er altså at jeg ikke er så veldig vanskelig å ha med å gjøre. Jeg prøver virkelig å ikke plage andre med matutfordringene mine. Faktum er også at det å gå ut og spise er både vanskelig og angstfyllt for oss som trenger tilrettelagt mat. Jeg forstår også helt klart kokkenes frustrasjon. Her er det to parter som, med rette, er frustrerte. I reportasjen til Dagens Næringsliv synes jeg dette kom fint frem. Likevel tok det ikke lang tid før den første kommentaren på Dagens Næringsliv sin Facbookside poppet opp. Og jeg måtte lese gjennom reportasjen igjen. Var jeg virkelig fremstilt som en respektløs og vanskelig gjest?

Ironien i alt dette er at de aller fleste restauranter ber gjestene sine om å gi beskjed hvis de har spesielle behov. For meg betyr det at dette er en service de faktisk tilbyr! Så hvorfor blir man da sett på som en respektløs og vanskelig gjest de gangene man ber om å få mat man ikke blir syk av? (Spørsmålet er om det er kokkene som mener dette, eller om det er «alle andre» som blir krenket på kokkenes vegne?)

NB! Bildet i denne bloggposten er fra da jeg var på BA53. Jeg fikk til og med dessert som jeg kunne spise!