For å se hele videoen fra God Morgen Norge trykk her

Jeg har tidligere skrevet om å gå utenfor sin egen komfortsone og hvor viktig det er å pushe seg selv litt. Mestringsfølelsen man får da er helt uvurderlig og kan fort overføres til andre arenaer.

Vel, som mange har fått med seg, så var jeg altså på God Morgen Norge for noen uker siden. Om jeg var nervøs? Haha, hvem hadde ikke vært det? Jeg tror jeg ville vært unormal om jeg ikke hadde vært nervøs. Det som er ganske spesielt er at jeg, inntil for ikke så lenge siden, overhodet ikke turde å si noe som helst i forsamlinger. Bare det å presentere meg på f.eks. foreldremøter, da sønnen var liten, kunne gjøre at jeg «freaket» helt ut. Jeg kunne rett og slett la være å gå, så ille var det.

Så hvorfor i alle dager har jeg da satt meg i en situasjon der jeg VET at jeg må snakke i forsamlinger med både kjente og ukjente og til og med kanskje holde foredrag? («Det er ikke noe problem,» sa jeg så eplekjekk da jeg solgte inn boken til forlaget… ) Jo, fordi lavFODMAP og boken er noe jeg virkelig, virkelig brenner for.

Det å kunne bidra til at andre får høre om dietten slik at de kan bli bedre, det å lage mat og dele kunnskap, snakke med mennesker, være en ressurs for andre, bryte tabuer (jada… for å si det slik: Å handle en sekk med dopapir ble plutselig noe helt annet etter det innslaget på God Morgen Norge… ) det er noe jeg brenner for og trives med. Minus det å snakke høyt i forsamlinger da… (Rart at man kan være så glad i å snakke som jeg er, men hate så intenst det å snakke foran en forsamling!)

På en måte var det greit at jeg gjorde det verste først. Etter å ha overlevd å være på direktesendt TV føler jeg at jeg kan fikse det meste. Min bror sa i talen min på lanseringsfesten: «Dette var første gang min søster snakket i mer enn 1 sekund i en forsamling!» Og det er faktisk sant… Før God Morgen Norge lurte jeg på hvordan jeg skulle overleve min egen lanseringsfest fordi jeg visste at jeg måtte si «noen ord». Takk og pris for at jeg var på TV dagen før. Jeg overlevde lanseringsfesten og jeg snakket til og med mer enn 1 sekund. Min sønn påsto til og med at jeg snakket for lenge!

Kan man bli vant til å gjøre ting man i utgangspunktet har angst for? Ja, jeg tror det. Man må bare gjøre det, stå i det til angsten dabber av, se at man overlever og… gjøre det igjen, og igjen, og igjen… I kveld skal jeg gjøre det igjen og i morgen formiddag drar jeg videre til Oslo. Nei, jeg skal, takk og pris, ikke på TV, men jeg skal snakke foran en forsamling. Jeg gruer meg ja, men det er ikke slik at jeg nesten begynner å gråte, eller har lyst til å avlyse, eller er kvalm og svimmel og er redd jeg skal forsvinne inn i mitt eget hode å bare kjenne på dunkingen i tinningen og snakke tull. Merkelignok så gleder jeg meg litt. Kanskje fordi det gir et ganske så heftig «kick» å ha overvunnet noe av det jeg fryktet aller mest?