I går var vi på lunsj med en av direktørene på universitet der mannen jobber og min første offisielle lunsj er overstått .Planen var å spise på forhånd og ikke si noe om allergiene mine. Sjansene for at de da hadde stresset med å få tak i noe jeg kunne spise, som jeg kanskje ikke kunne spist likevel, hadde vært store og kunne blitt en aldri så liten katastrofe.
I Kina er det viktig å ikke «tape ansikt». I tillegg er de også opptatt rang. Dvs. vi vil alltid være «under» direktøren og å få han til å «tape ansikt» ved at de hadde laget til spesialmat til meg uten at jeg hadde spist det, ville derfor ikke vært noe særlig kjekt. Planen var derfor å ikke si noe, ta litt mat på tallerkenen (det fine med matkulturen i Kina er at det settes masse mat på borde og så spiser alle litt av alt) og late som om jeg spiste. Heldigvis går dette med å «tape ansikt» begge veier, så ingen ville kommentert at jeg ikke hadde spist noe.
En ting er å ha en plan, en annen ting er hva som virkelig skjer… Da vi ankom viste det seg at vi bare var 5 stykker: Direktøren, en student, mannens tidligere student, som nå jobber ved universitetet der og oss to. Heldigvis visste mannens tidligere student om mine merkelige spisevaner og han hadde «godkjent» planen min. Likevel ble det litt merkelig å bare sitte og pirke i maten og jeg ba kollegaen til mannen om å fortelle direktøren hvorfor jeg ikke spiste. Heldigvis viste det seg at han allerede hadde fortalt litt! Vi kom jo også inn på kokeboken og at jeg «underviser på sykehuset hjemme» (det er lov å pynte litt på sannheten når man må, er det ikke?), så det ordnet seg til slutt. Jeg smakte dog på noe av maten og det gikk bra, bortsett fra at jeg ble skikkelig lei meg for at jeg ikke kunne spise mer, for det var så godt!
Phu, det blir nok flere av disse lunsjene/middagene. Jeg er veldig glad det gikk så pass bra med denne, da frykter jeg ikke neste så veldig mye. Må bare huske å alltid ha med meg litt reservemat i vesken!
Så bra at det gikk fint 🙂 Det værste med denne «sjuka» er at alle andre blir så lei seg når man må si nei takk til maten de har laget……., men jeg går altsa ALDRI med på å spise noe som jeg vet gjør meg dårlig bare for å være «snill» med den som har laget det…. Men det kan være vanskelig, og spesielt i din situasjon – tror du var meget heldig med både direktøren og resten av følget 😉 Håper du får like fine opplevelser fremover også….. Lykke til!!
Normalt sett er jeg enig med deg, men noen ganger må man ihvertfall late som og spise bare bittelitt. Hvis jeg ikke hadde vært villig til det hadde jeg vurdert å ikke bli med. En slik uformell «førstelunsj» betyr mye for videre samarbeid her i Kina og det ville være idiotisk å ikke ha forståelse for akkurat det. Jeg ville dog aldri ha «langet innpå»! 🙂