Enten det gjelder IBS, arbeid, hobby…. vi trenger alle et godt forbilde og noen vi kan identifisere oss med.

Helt siden jeg begynte å snakke med legen min om å ta i bruk rullestol som avlastning, har jeg klart å være rasjonell når jeg har snakket om det. Med en gang jeg har begynt å se i kataloger har det rasjonelle forsvunnet og jeg har begynt å tenke

Dette er ikke meg, dette fikser jeg ikke!

Jeg har prøvd å analysere hvorfor jeg takler dette så dårlig og jeg tror jeg vet noe av grunnen til det.

Jeg trenger gode forbilder og noen jeg kan identifisere meg med!

Da jeg snakket med ergoterapeuten min om dette sa hun:

Vel, det finnes jo mange idrettshelter som er handikappet!

Og det er helt riktig. Det finnes en drøss med handikappede, fantastiske mennesker som har klart det helt utroligste på idrettsarenaen. Jeg blir alltid full i beundring når jeg leser og hører om disse. MEN…

Jeg føler at disse er mer handikappet enn meg. Jeg mangler ingen fot eller arm, jeg ser og jeg hører (noen vil nok si at jeg har litt selektivt syn og hørsel… 🙂 ) og jeg kan faktisk gå. Min historie er ikke noe dramatisk, selv om den er dramatisk nok for meg.

Dessuten hater jeg trening og treningsklær.

Jeg kan rett og slett ikke identifisere meg med disse – de er ikke MINE helter!

Les mer: Hva er en ergoterapeut?

Hvordan ser mitt forbilde ut?

Jeg er litt usikker og jeg er selvfølgelig litt redd for å krenke noen når jeg skriver dette. Jeg er nemlig fullt klar over at vi alle har forskjellige mennesker vi ser opp til. Noen ser opp til Nelson Mandela, andre har en idrettshelt som idol. Ingenting er feil og det er jo akkurat dette som skaper mangfold!

Mitt forbilde er en mann eller kvinne, gjerne med en lederstilling, som har blitt rammet av kronisk sykdom, men likevel ikke føler seg helt handikappet. Som kan fortelle om denne følelsen av å være «litt» handikappet. Som gjør så godt h*n kan, med de ressursene som finnes. En som ikke skammer seg over å bruke de hjelpemidlene som finnes, men som ser på det som en hjelp til å være mer selvstendig. En som slår hull på myten om at syke mennesker må SE syke ut.

Da jeg fortalte dette til ergoterapeuten min sa hun:

Du har helt rett, det finnes ikke så mange av dem!

Les også: Må man SE syk ut, og når er man syk nok?

Vær et forbilde, det du selv skulle ønske du hadde!

Nå har jeg gått litt i meg selv og tenkt hva jeg kan gjøre med dette. Jo, jeg kan selvfølgelig skrive om at dette er kjipt, her i bloggen. Jeg kan skrive leserinnlegg og etterlyse forbildene mine og jeg kan være irritert over at media ikke fremhever mitt forbilde.

Det jeg hadde glemt var faktisk det letteste, nemlig at det viktigste jeg kan gjøre er å være et godt  forbilde, det jeg selv skulle ønske jeg hadde! Jeg kan ikke sitte å klage på at ingen gjør noe hvis jeg, som faktisk KAN gjøre noe med det, ikke tør!

I dag, om noen timer, skal jeg på Hjelpemiddelsentralen. Hver onsdag er det «åpen dag» på Hjelpemiddelsentralen i Bergen. Man kan komme dit med en ergoterapeut og se og teste forskjellige hjelpemidler.

Det var mye tårer og snørr da jeg snakket med ergoterapeuten min (som jeg skal fortelle om senere) og hun spurte om jeg heller ville få en egen time, uten at det var andre til stedet. DET var jo fristende, men nei, det er ikke noe løsning. Dette må jeg bare «face». Så får jeg heller stå i et hjørne og gråte mine modige tårer, om det blir for tøft.

Jeg kan ikke love at jeg kommer til å eie følelsen av å bruke rullestol, men jeg tar museskritt (hehe) og håper at jeg en dag kommer dit!

(NB! Noen har spurt meg om knærne mine har noe med IBS’en å gjøre. Det er ingen connection her, men fordi jeg vet at det er mange med IBS som også har andre kroniske sykdommer deler jeg dette her.)

Les også: Da jeg kom ut av skapet