Jeg vet at det er mange som sikkert blir både provoserte og sinte når de leser overskriften min: Hvor mye sitter i hodet? Spesielt fordi veldig mange har blitt fortalt at IBS er psykisk pga. manglende kliniske funn. Jeg er den første til å si at IBS absolutt er reelt, men jeg tror det er galt å si at ingenting er psykisk siden det som skjer i hodet ofte henger sammen med magen.
Gjeninnføring
For noen måneder siden, en av de første gangene jeg var i kontakt med Synne Otteraaen Ystad, klinisk ernæringsfysiolog på Haukeland Sykehus som også jobber med lavFODMAP på nasjonalt kompetansesenter for funksjonelle tarmlidelser, fortalte hun meg noe interessant:
Vi har god erfaring med barn og lavFODMAP. Mange barn kan gjeninnføre nesten alle FODMAP etter eliminasjonen.
I dag leste jeg også om en som har gått på eliminasjon i 7 uker og som deretter gjeninnførte samtidig som hun gikk til psykolog. Hun har klart å gjeninnføre veldig mye!
Det er da jeg virkelig begynner å lure (og kanskje nesten tvile på mine egne reaksjoner). Kan det hende mange av oss hadde hatt god nytte av å gå til psykolog, kanskje mer enn en ernæringsfysiolog, spesielt ved gjeninnføringen? Hvor mye av høy FODMAP-reaksjonene er en «samkjøring mellom hodet og magen» og hvor mye sitter i underbevisstheten? Kan lav vs. høy FODMAP gjør oss så «fiksert» at psyken ødelegger for gjeninnføringen?
Hvor mye sitter i hodet?
Nei, jeg mener ikke at alle reaksjonene skyldes psyken, men jeg lurer på om NOE kan sitte mellom ørene? Det er jo rart at barn klarer å gjeninnføre nesten alt! (En annen årsak til dette kan muligens også være at barn har et «finere» tarmsystem som er lettere å «reparere», ev. kan det være en blanding.)
Jeg vet jo selv hvor dårlig jeg blir av enkelte matvarer og vet hvor frisk jeg er om jeg holder en streng lavFODMAP-diett. Samtidig synes jeg det er viktig å ta en slik diskusjon med seg selv innimellom og holde noen dører åpne for at ting kan være anderledes enn man tror. Likevel klarer jeg ikke helt å forstå at f.eks. løk eller hvitløk noensinne skal kunne inngå i mitt daglige kosthold, så jeg er nok litt «lost case» her fortsatt!
Noen andre som har tanker omkring dette?
NB! Neste gang jeg skal holde foredrag på HUS, 10. juni, skal jeg spørre Synne litt mer om dette med barn og lavFODMAP.
Jeg synes dette er kjempeinteressant og viktig å tenke litt over! Forstår at mange på en måte blir såret eller føler at de ikke blir tatt på alvor hvis det blir nevnt at det kan være psykiske årsaker. Men hva er så galt med det, egentlig? Jeg tror hovedproblemet her er at psykiske lidelser er tabu. Og det hadde jo vært så mye enklere om det var noe konkret, fysisk som kan måles i en blodprøve -> ta en pille -> bli frisk. Men så enkelt er det jo sjeldent.
For min del er det helt åpenlyst at det er både fysisk og psykisk. Hodet henger sammen med kroppen. Og jeg tror vi har mye mer nytte av å anerkjenne at det kan være psykiske symptomer og årsaker, enn å nekte for det. For hva hvis vi faktisk kan få en bedre hverdag ved å gå til psykolog? Det er jo det som er målet, ihvertfall for de fleste, og om det er en ernæringsfysiolog, gastroenterolog, allmenlege eller psykolog som skal til er helt likegyldig. Poenget er å bli bedre.
Det som er farlig er hvis man bli avskrevet med utdaterte ting som «nervøs mage» o.l, for IBS er mye mer alvorlig enn å få litt vondt i magen når man gruer seg til noe. Men at f.eks. stress påvirker symptomene fra magen kan vel de fleste med IBS kjenne seg igjen i, jeg vet ihvertfall at det gjelder for meg. Stress kan gi nøyaktig samme reaksjon i kroppen som laktose. Og når jeg vet det, så vet jeg jo også at det er både fysisk og psykisk.
Jeg tror altså at det er en kombinasjon, og følger spent med på alt jeg kommer over av forskning på det! Synes også det er interessant hvordan mange som fibromyalgi som også har IBS, og disse to er litt i samme bås; vi vet ikke nok om det. Kanskje det er en felles årsak?
Spennende og interessant! 🙂
Nå er jeg litt lettet gitt! Jeg var redd for at jeg hadde tråkket noen på tærne, selv om det overhodet ikke var meningen. Jeg synes også dette er veldig interessant, og ikke minst spennende. For meg er det litt sånn: Hva kom først av hønen eller egget? Har man psykiske problemer fordi man har IBS, eller har man IBS fordi man har psykiske problemer (hehe, der måtte jeg tenke meg om litt gitt… håper det ble rett… 🙂 )? Jeg tror forøvrig det er mange andre sykdommer, i tillegg til fibromyalgi, som har IBS som tilleggsdiagnose. Bl.a. vet jeg at det er mange med mine sykdommer EDS og kronisk migrene, som også har IBS. Mange med angst har også IBS, eller er det omvendt? 🙂
Hei Cecilie <3 Du har ikke tråkket meg på tærne. IBS slå nok ikke bare ut via det psykiske. Det tror ikke jeg. Barn og ungdom har sikkert lettere for å komme seg når det gjelder sykdom som ikke har alvorlige skader. Som foreks. at de kan vokse fra seg allergier etc. Jeg nok ikke si alle barn/ungdom men de fleste.
Jeg tror muligens det er en blanding av dette og at hodene/tankene/følelsene til voksne personer kanskje løper litt mer løpsk. 🙂
Jeg tror en del sitter i hodet, som med det meste. Lav-fodmap har hjulpet meg veldig med luftplagene, men tarmmotiliteten er fortsatt dårlig, og jeg håper det er noe jeg etterhvert får litt større innsikt i, men jeg ser i hvert fall at stress har noe å si. Har jeg f.eks. en avtale en formiddag, får jeg mest sannsynlig ikke gått på do den dagen. Kroppen bare vil ikke.
Hehe, og jeg har det omvendt. Skal jeg noe på morgenen kan du banne på at tarmsystemet går helt løpsk. 🙂
Ja, skjønner akkurat hva du mener! For mange er det vel vanskelig å si nøyaktig når i livet magen slo seg vrang, så da er det jo også vanskelig å relatere det til en konkret hendelse. F.eks. et traume eller en sykdom. Men det er vel en del som mener det har brytt ut hos dem eller forverret seg like etter en antibiotikakur, så disse tingene er virkelig verdt å undersøke. Kanskje det finnes flere typer IBS, at det egentlig er flere forskjellige diagniser, bare at vi ikke har funnet det ut ennå?
Og ja, har man *navn på sykdom* + IBS eller IBS + *navn på sykdom*? Hvis vi vet hva som kom først er det sikkert mye enklere å behandle primærårsaken, og dermed få bedre livskvalitet. Håper ihvertfall flinke folk vil forske og undersøke for å få klarhet i dette, slik at det blir enklere å holde seg frisk og rask tross en trøblete mage 🙂
Og ikke vær redd. Jeg tror alle som har en genuint ønske om å bli friske er åpne for muligheten for at ihvertfall en del av sykdommen er psykisk. De fleste har nok kjent dette på sin egen kropp. Så har du noen få som er mer interesserte i å være kronisk syke enn å bli friske, men de kan du dessverre ikke nå inn til så lett.
En fiffig teori det med at det kanskje er forskjellige typer IBS man har! Jeg og håper de finner en enda bedre løsning enn lavFODMAP. Selv om jeg overhodet ikke føler at det er noe offer i hverdagen, så kjenner jeg, akkurat nå, etter 3 uker med ris og stekt kjøtt i Kina, at jeg skulle ønske jeg kunne spise den samme maten som alle andre. 🙂
Synes dette var interessant å lese om! Når du snakker om psykologiske faktorer og kanskje det å snakke med psykolog, så lurer jeg på om du vet noe angående stressmestring? Har forstått at det er viktig ved IBS og noe man kanskje burde ha litt hjelp til. Vet du noe om dette? Merker selv at jeg er mye dårlig i perioder hvor det er mye som må gjøres på skolen, og stresser nok meg selv opp mer enn nødvendig. 🙂
Hei Katinka,
jeg er ikke lege eller psykolog, så her blir det kun mine personlige meninger og erfaringer jeg snakker ut i fra, men ja, jeg har en oppfatning av at stress ihvertfall ikke gjør en IBS-mage bedre! Jeg tror dog at stress ikke er den eneste faktoren til IBS, hvis jeg haddde trodd det hadde jeg ikke trengt å følge lavFODMAP-dietten, men at det kan ha en negativ innvirkning på en allerede sensitiv mage, tror jeg. Stressmestring er uansett godt å lære seg, IBS eller ikke, så det er absolutt ikke negativt å lære seg det!
Helt enig med at stress ikke er den eneste faktoren, ellers så hadde jeg ikke endelig kunnet begynne på skolen igjen etter så mange år uten pga IBS. LavFODMAP er det som har vært redningen. Men for å lære stressmestring, er det enklest å oppsøke psykolog da? Og hvordan finne noen som da har forståelse for hva slag sykdom man har…
Så utrolg flott at du har fått så mye kontroll på symptomene! Ja, si det… Jeg er litt usikker på hvem man skal oppsøke for å finne rette personen, men en begynnelse er kanskje å snakke med fasltlegen og spørre om han kjenner til noen?
Ja det er deilig. Et helt annet liv. Driver med reintroduksjon nå da. Kan sikkert lønne seg å spørre fastlegen. Er ikke så lett med helsevesenet for er jo så få med kunnskap om IBS.