Planen var altså at jeg skulle reist til London i går. Matmesse stod på kalenderen de kommende fire dagene, men jeg er fortsatt hjemme…. Magen min har vært på en snurr de siste 5-6 ukene og de siste 3 ukene har vekten begynt å falle (jeg må normalt sett kjempe for hvert kilo jeg skal ha av og er ikke vant til å gå ned i vekt, selv ikke når jeg er syk). På onsdag snakket jeg med legen min og vi ble enige om at jeg kunne komme innom om jeg var for syk til å reise. I tillegg klarte vi å resonnere oss frem til at det muligens kan være p-pillene som tuller med magen min siden jeg ble påfallende bra da jeg sluttet på de forrige gang og har altså blitt gradvis verre (også i migrenen) etter at jeg startet på de igjen for 5-6 uker siden. Vel nok om det…

Matmessen i London var noe jeg virkelig hadde gledet meg til så jeg ville se magen an lengst mulig. Onsdag ettermiddag fikk jeg der i mot en mail om at jeg må på et viktig møte i Oslo på mandag, i morgen. Da var det bare å avbestille hotellet og tenke at pengene for flybilletten var tapt. (Jeg bruker IKKE reiseforsikringen om det ikke er reelt!)

Da blir det tur til Oslo i stedet for! Matmesse i London hadde nok vært mye gøyere og hadde det ikke vært for at jeg må til tigerstaden hadde jeg nok reist til London, men møtet i Oslo er enda viktigere!

Selvfølgelig er jeg livredd for at magen min skal lage «halloi» (jeg tror dette er et bergensk uttrykk) under møtet i morgen. Det er alltid slik, er det ikke? Om man gruer eller gleder seg til noe er det som om aktivitetsknappen i magen slår seg på mens avknappen ikke er innen rekkevidde. Vel, det får briste eller bære, møtet skal jeg gjennomføre! Noen ganger må man sette magen og kroppen til side og bare «go for it» og det har jeg tenkt å gjøre i morgen!

Lagre