Før og etter en operasjon når man har IBS

av | Dagbok, Helse, Hverdagen | 0 kommentarer

Før og etter en operasjon når man har IBS kan være litt vel spennende…

Da jeg, for noen år siden, tok hemoroideoperasjonen, var det forståelig at jeg var spent på hvordan IBS-plagene mine ville være siden… ja… Det å skulle gå på do med et sår i ra-ta-ta er ingen dans på roser. Da jeg skulle operere ut dritten i midten (haha, jeg innser nå at det kan  tolkes som noe med IBS, men her mener jeg altså svulsten i brysthulen min) stresset jeg også mye med magen både før og etter operasjonen.

Før operasjonen

Magen min er alltid verst om morgenen. Da trenger jeg 2-3 timer på å sette i gang treskeverket, gjerne med litt mat. Får jeg gått på do minst en gang blir det en bra dag, hvis ikke kan det fort bli en veldig dårlig magedag. En eller annen gang i løpet av dagen kommer det. Kanskje veldig fort…

Hehe, hver gang jeg sier dette på IBS-skolen, så begynner folk å nikke og smile så jeg regner med jeg ikke er den eneste som stresser litt med dette.

Før man skal ha narkose må man faste. Hvilket «fasteregime» som blir praktisert varierer fra sykehus til sykehus. Da jeg opererte hemoroidene fikk jeg beskjed om at jeg ikke skulle spise 6 timer før operasjonen, men kunne drikke vann frem til 2 timer før. Denne gangen fikk jeg beskjed om å ikke spise eller drikke etter kl. 24. dagen før operasjonen.

Jeg skulle møte kl. 07.00 så akkurat det med å ikke spise eller drikke burde gå greit. Problemet mitt da var jo at jeg muligens ikke ville få gå på do FØR operasjonen. Jeg kunne levende forestille meg å være nyoperert i hjerteregionen med slanger og måleinstrumenter i nesten alle kroppens hulrom og så plutselig måtte på do. Jeg vurderte å spørre om jeg kunne ta klyster på morgenen, men glemte det. I ettertid har jeg hørt at det ikke er noe problem, men jeg turde ikke i tilfelle det plutselig skulle vise seg at det KUNNE være et problem med MIN operasjon. Sikkert dumme tanker, men jeg er ikke lege, så hva vet jeg! (Note to self, spør neste gang!)

Selv om jeg gruet meg veldig til operasjonen klarte jeg å sove noen timer. Jeg hadde klokken på 04.00 og regnet med at to timer til å dusje ville holde, selv med grundig navlevask. («Husk å vaske navlen» står det i alle skriv fra sykehuset, men jeg klarte å glemme det selv om vi har ledd mye av det… Godt jeg overlvede uten! 🙂 )

Av erfaring vet jeg at det å bevege seg kan sette i gang magen min, selv uten mat eller drikke. Så den som trasket rundt i stuen kl. 04.00 på morgenen i håp om å sette i gang systemet, det var meg.

Tass, tass, tass

Takk og pris funket det og jeg fikk gått på do. Ett skritt nærmere operasjonen og en ting mindre å tenke på!

Rett etter en operasjon

For å være helt ærlig, må jeg si jeg var veldig glad for at jeg var ferdig med «morgenstellet» og at det ikke kom senere på dagen., dvs. etter operasjonen. For det kunne blitt… litt vel stressende… Ikke bare hadde jeg infernalsk vondt i brystet, men jeg var, som forventet, koblet til et kobbel av måleintrumenter. Bare det å skulle bevege seg litt rundt på gulvet medførte at jeg måtte kobles fra mange apparater i tillegg til at jeg måtte bære på ting som ikke kunne kobles fra. For ikke å snakke om at jeg var delvis i svime av smertestillende.

Jeg tror ikke det ville vært så kjekt å måtte plutselig på do da nei, så jeg priset meg lykkelig over at jeg mest sannsynlig ikke kom til å trenge det. MEN jeg hadde sykt vondt i magen likevel. Antageligvis pga. antibiotika og fordi de blåser luft inn i systemet under en operasjon. Så dette var helt klart luftsmerter. På mange måter skulle jeg ønske at jeg var den typen som kan slippe en fjert hvor som helst, men det kan jeg ikke. Jeg tror jeg heller kunne sprengt hele systemet fremfor å slippe en i full offentlighet… så litt småproblematisk egentlig.

Min del av «overvåkingsrommet» hadde jeg for meg selv, men det var jo pleiere som valset rundt og jeg kunne også høre at det var noen pasienter på andre siden av veggen. Til slutt hadde jeg så vondt i magen at jeg bare ga opp å være sjenert (eller prippen….). Mulig det også var smertestillende som gjorde meg litt mer vågal, men luften måtte ut! Og da ble jeg også litt bedre… Inntil…

Dagen etter operasjonen

Vel, det sies at narkose og smertestillende kan gjøre at systemet stopper opp. Og det stoppet opp.

Jeg ble trillet inn på et nytt rom, som jeg delte med en annen. Mitt verste mareritt var et faktum: Å dele rom med en ukjent! (Jeg har aldri orket å dele rom med andre enn mannen min fordi jeg VET at jeg da får forstoppelse, på mer enn en måte! 🙂 )

Det viste seg at denne ukjente heldigvis var tilnærmet døv i tillegg til at h*n selv hadde hatt sin del av mageproblemer, som hadde ført til stomi.

Jeg prøvde å gå på do sånn ca. en million ganger. Jeg angret bittert på at jeg ikke hadde tatt imot «noe for magen» til frokosten. Jeg hadde nemlig stor tro på at jeg, med diare-varianten av IBS, skulle få i gang magen helt av meg selv. Det stemte ikke…

Tidlig på morgenen, 17. mai, plinget jeg på en sykepleier og ba på mine knær om noe som kunne sette i gang magen, raskt. Dette er de tydeligvis vant til så jeg fikk en stikkpille med noe avføringsgreier. Og så var det bare å vente….

Jeg turde ikke å gå langt fra doen, men det tok ca. 1-2 timer før jeg plutselig satt på ramma. Da hadde jeg så vondt og var så stresset at jeg ikke brydde meg om hvem som hørte hva. Haha, gamlingen med stomi ble forvist til doen nede i gangen da h*n spurte om å få tømme posen sin… «Sorry Sam, her er det førstemann til do som gjelder,» tenkte jeg, muligens litt vel egoistisk.

Før og etter en operasjon når man har IBS, take-away:

1. Spør om det er greit å ta klyster samme dagen du skal til operasjon

2. Det ER ikke alltid kjapt og greit å få gått på do rett etter en operasjon (men jeg vil tro det ikke er helt umulig… det skjer jo det og! 😀 )

3. Ikke si nei til «noe for magen» om du får tilbudet om det

4. På sykehus er alt av lyder og lukter lov. De er vant til det meste!

5. Prinsippet om «den som sitter på doen har krav på den» gjelder (min regel)

Cecilie Hauge Ågotnes

Cecilie Hauge Ågotnes

Grunder, skribent og forfatter

Siden jeg alltid har likt å skrive og å lage mat ble det naturlig for meg å starte denne bloggen for å fortelle min IBS-historie. Her deler jeg hverdagen med irritabel tarm og alt som følger med, hvordan jeg har praktisert lavFODMAP-dietten og hvordan det er å leve med kronisk sykdom.

0 kommentarer

Send inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Lignende innlegg

På filmset med lav FODMAP
Hverdagen

På filmset med lav FODMAP

I går var jeg med på noe veldig spennende. Jeg hadde ansvaret for cateringen til Kolbrun Retorikks filmteam da de filmet til sitt prosjekt "Retorikk til folket" på Bryggen, i Bergen. Siden vi skulle være ute hele tiden tenkte jeg det kunne være godt med varm suppe...

Les mer...

Hverdagen

LavFODMAP-lunsj i Bergen!

Mange av dere har spurt meg om hvordan det går med lavFODMAP-kafeen min. Prosjektet begynner å ta form og planen er nå at jeg skal starte opp til høsten. I første omgang blir det en ettermiddag/kveld i måneden, men blir det vellykket er det ikke noe problem å...

Les mer...