Helt siden jeg var liten har jeg vært plaget med mye vondt i magen og diare. Heldigvis var det ikke så plagsomt at det gikk ut over dagliglivet mitt den gangen, men ønsket om å alltid vite hvor  doen er har alltid vært stort. Rundt 2005-2006 fikk jeg en voldsom mageinfeksjon der jeg gikk på do 15-20 ganger for dagen i 3-4 uker. Jeg ble sendt til mage- og tarmspesialist fordi legen trodde jeg hadde kronisk betennelse i tarmen, men de fant ikke noe. Jeg fikk diagnosen irritabel tarm, IBS. Jeg slo meg til ro med diagnosen og har aldri vært opptatt av å finne ut noe mer eller å ta flere undersøkelser. Mitt største ønske har alltid vært, og er fortsatt, å mestre sykdommen mer enn å finne årsak.

Etter infeksjonen ble jeg bedre, men aldri bra, og dårligere enn jeg hadde vært før. Fordi jeg var selvstendig næringsdrivende klarte jeg å gå på jobb (jeg kunne styre dagene mine selv) og jeg fungerte derfor noenlunde greit. Høsten 2013 var var jeg blitt dårligere og dårligere igjen og legen henviste meg til IBS-skolen ved Haukeland universitetssykehus.

På IBS-skolen hørte jeg for første gang om lavFODMAP-dietten. Den gangen leste jeg med litt laber interesse og tenkte at jeg nok reagerte på mat med høy FODMAP. Men jeg var ikke interessert i å gå på noe diett. Jeg så på diett som en tvangstrøye og noe som ville begrense livet mitt enda mer (jeg har flere andre kroniske sykdommer/diagnoser).

Jeg ble dessverre enda dårligere og det toppet seg da jeg følte jeg ble syk av absolutt all mat. I løpet av 6 uker gikk jeg ned 5-6 kilo og både jeg og legen var bekymret. (I utgangspunktet hadde jeg litt å gå på, så å gå ned noen kilo var ingen krise, men det er jo ikke slik man ønsker å gå ned i vekt!) Jeg merket også at livet mitt ble mer og mer begrenset så da bestemte jeg meg for å prøve ut lav FODMAPdietten.