Å få nye venner som voksen er vanskelig, men ikke umulig

av | Dagbok, Hverdagen | 0 kommentarer

Nye venner

Gamle, nåværende og nye venner

Jeg har, som de aller fleste, vært opptatt med barn, familie og jobb og nesten ikke hatt tid til å pleie vennskap og/eller å få nye venner. Dette er selvfølgelig noe jeg har tenkt på lenge, og som også har plaget meg ganske mye. Jeg må innrømme at det nesten er litt flaut å si at jeg er over 50 år og  Willy Venneløs. For man går jo rundt og tror at alle andre har et kobbel av venner…

Min første tanke da jeg fikk beskjeden om at jeg hadde en svulst i brysthulen var derfor:
“Jeg har faktisk ingen venner, hva gjør jeg nå?”

Du har mange venner, du vet bare ikke om det!

Da jeg klaget mit nød til en av de få skikkelige gode venninne jeg har, sa hun
“Joda Cecilie, du har mange venner, du vet bare ikke om det!”
“Fin trøst,” tenkte jeg… og fortsatte å sippe over at jeg ikke hadde venner.

Der og da bestemte jeg meg for at jeg skulle bruke energien min på det som virkelig var/er viktig for meg, nemlig å finne frem til alle de fine folka jeg en gang har kjent eller som allerede er i nettverket mitt. Folk jeg muligens ikke har tenkt på de som “venner”, men mer som bekjente, kolleger eller venners venner.

50-årsdagen

13. juni fylte jeg 50 år. Den opprinnelige planen var at jeg skulle reise til Japan for å treffe mannen min, som for tiden jobber i Asia, og så skulle vi feire sammen der. Pga. operasjonen ble ikke det noe av og vi endte opp med å være på hvert vårt kontinent på bursdagene våre (han er 4 dager eldre enn meg… 🙂 ) Vi planlegger derfor å feire med en skikkelig fest (ja, vi har mye å feire) til høsten.

De fleste vet at jeg elsker å lage mat. 40-årsdagene våre feiret vi i 2 dager. Først med 70 små og store venner og familie, til hagefest på landet, med hjemmelaget pastasalat. Dagen etter hadde vi 50 venner fra inn- og utland til full tapas, der jeg hadde laget all maten selv. Som nyoperert og alene hjemme var det helt uaktuel, men jeg ville likevel markere dagen på en eller annen måte.

Selve dagen inviterte jeg derfor (stor)familien til noe så ukonvensjonelt som bestilt pizza, kjøpekake og noen hjemmelagde kaker. Jeg dekket opp med papptallerkener og pappkrus, noe som gjorde det superenkelt å rydde opp etterpå.

Alle koste seg og ingen klaget over pizza, kjøpekaker, spindelvev i taket og hybelsauer under trappen..

For selv om maten er noe av rammen rundt et besøk, så er det ikke derfor folk kommer. De kommer heller ikke for å inspisere om hybelkaninene har vokst til sauer og/eller formert seg siden sist eller om listene på det 15-år gamle ikke-lenger-nyoppussede kjøkkenet enda ikke er kommet på plass, eller om man fortsatt ikke har kjøpt designermøbler.

De kommer for å prate, høre siste nytt og være sammen.

Nye venner

Kakeprat

Med familiebesøket friskt i minne gjorde jeg noe litt sprøtt (man har lov til å være litt sprø når man har kreft, ikke sant? 🙂 ) Jeg inviterte gamle venner, bekjente og kolleger til en veldig uformell “kakeprat”, på en søndag formiddag. Som en god gammeldags visitt. Jeg la det som et lukket arrangement på Facebook og inviterte…70 stykker. (Ja, jeg HAR jo mange bekjente.) De inviterte var en god blanding av barndomsvenner, naboer, gamle kunder (fra da jeg drev med neglesalong), gamle kolleger, folk jeg er blitt kjent med over sosiale medier (ja, det er mulig!) og grundere.

Min største frykt burde kanskje være at alle som ble invitert faktisk ville komme, men den største frykten min var at ingen av de 70 inviterte ville komme. Det var derfor noen ganske nervepirrende dager rett etterpå, men så begynte folk å takke ja. Og mange skrev til meg og sa de var på ferie, men gjerne ville kommet. (Først da begynte jeg å lure på hva jeg hadde gjort om det plutselig to 70 stykker på trappen min!)

Det endte med at det kom mellom 15 og 20 stykker og det ble en utrolig fin gjeng. Nå hadde jeg laget til litt (ganske mye, vil kanskje noen si…:) ) ost, kjeks og snacks i tillegg til kaker, men det aller beste med dagen var alle vennene, som jeg ikke trodde jeg hadde.

I besøket snakket vi alle om hvor trist det er at man har sluttet å gå på besøk til hverandre. Bare det å ringe krever nesten at man sender en melding først, for å høre om det passer. Egentlig ganske sykt, ikke sant?

Det var derfor jeg invitere på kaker, på en søndag, med eller uten barn og der folk kunne komme å gå som de ville. Da ville det muligens bli en lavere terskel for å komme (igjen… hvor sykt er det at vi snakker om at det er en høy terskel for å gå på besøk til hverandre?). Og folk ville ikke føle det rart at jeg inviterte selv om det var lenge siden vi hadde sett hverandre, selv om vi ikke kjente hverandre *så* godt osv… osv… (igjen… sykt, sykt, sykt….).

Det viste seg altså at jeg hadde mange venner, jeg visste det bare ikke (for en klok venninne jeg har). «Kakepraten»  ble en slags «ny start» og det blir nok mye lettere å ta kontakt med vennene igjen, for nå har vi jo kontakten. Det morsomme var at selv om vi ikke hadde sett hverandre på veldig lenge, så var kontakten der med en gang. Akkurat som i gamle dager, og det var skikkelig fint!

 

 

Nye venner

Venner er til for å deles

Da mange av gjestene avsluttet besøket med «fy søren så mange kule venner du har» så skjønte jeg at dette ikke bare var min anledning til å opprettholde vennskap, men at mine venner også fikk seg nye venner. Det var ekstra gøy!

Hva nå?

Selv om 50-årsdagen nå er passert, har jeg bestemt meg for at jeg skal fortsette å invitere til kakeprat. Jeg har frysen full av kaker (ja, jeg innrømmer det, jeg er litt dårlig på å beregne og lager som oftest altfor mye mat) og mange papptallerkener og pappkrus igjen!

Jeg har også bestemt meg for å oppfordre venner og kjente til å komme på besøk, selv om hus og heim ikke er perfekt. Gjør det noe da?

Sannheten er vel at de fleste av oss ikke akkurat har insta-hjem, og takk og pris for det!

Cecilie Hauge Ågotnes

Cecilie Hauge Ågotnes

Grunder, skribent og forfatter

Siden jeg alltid har likt å skrive og å lage mat ble det naturlig for meg å starte denne bloggen for å fortelle min IBS-historie. Her deler jeg hverdagen med irritabel tarm og alt som følger med, hvordan jeg har praktisert lavFODMAP-dietten og hvordan det er å leve med kronisk sykdom.

0 kommentarer

Send inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Lignende innlegg

Nye muligheter
Høytider

Nytt år, nye muligheter

Nå er det snart tid for å si godt nyttår og mange bruker anledningen til å se tilbake på året som har vært. Det skal jeg og gjøre, men aller mest har jeg lyst til å snakke om året vi er på vei inn, som betyr nye muligheter. 2017 Året begynte med... ja, helt riktig,...

Les mer...