Hjertet ditt er fint, men vi har funnet noe annet….

av | Dagbok, Helse | 0 kommentarer

I høst ble jeg innlagt på sykehus fordi legen var redd jeg hadde blodpropp. Heldigvis var det ikke det, men de fant en liten bilyd på hjertet og en bitteliten lekkasje i en av hjerteklaffene. Dette er ikke unormalt og normalt sett gjør de ikke noe med det, men siden jeg har underliggende sykdom, ville de ta en CT. Jeg tenkte ikke noe mer over det og ante fred og ingen fare da jeg troppet opp til CT i februar. Jeg skulle jo bare ta en rutinekontroll…

Noen dager etter CTen fikk jeg telefon fra sykehuset: “Hjertet ditt er helt fint, men vi har funnet noe annet vi gjerne vil sjekke ut. Vi tror du har en sjelden type svulst i brystvevet (ikke i bryster altså, men mellom lungene). Mest sannsynlig er den ufarlig, men du blir satt opp på pakkeforløp kreft og vil bli innkalt til MR.”

Uken etter var jeg til MR og mitt lille håp om at denne “dingsen” heretter kalt “dritten” kanskje var forsvunnet, forsvant. Jeg har en liten svulst, som mest sannsynlig er godartet, men som kan bli ondartet om den får vokse, i brysthulen. Heldigvis haster det ikke med å få dritten ut, men UT må den.

Hva nå?

Det å gå sånn i “limboland” og ikke helt vite hverken hva det er eller hva som skal skje, har vært en mye større påkjenning enn jeg hadde regnet med. Man leser jo støtt og stadig om alle de sterke menneskene som tar kreftdiagnosen på strak arm, og så kommer jeg her og ikke en gang VET om jeg har kreft, men blir helt fu**a i hodet.  For utenforstående ser det nok ut som om jeg også har tatt dette på strak arm, jeg holder foredrag og gjør det jeg skal på jobben. Det er ikke fordi jeg er sterk, men fordi jeg MÅ for min egen del, for at jeg ikke skal gå helt i frø. Jeg føler meg hverken sterk eller positiv og blir faktisk litt sprø av alle som hele tiden skal være så positiv på mine vegne. Første (og foreløpig eneste) gangen jeg var på kreftavdelingen var så skremmende at jeg satt og strigråt mens prøvene ble tatt.

Noen ganger føles det blodig urettferdig at jeg ikke bare har fått én sjelden sykdom, men to. Hvem F får det liksom? Samtidig tenker jeg at jeg er heldig (ja, jeg klarer å være litt positiv og, men dette her er altså som å sitte på verdens lengste berg- og dalbane…)  som har familie, venner og kolleger rundt meg. Jeg slipper å lete etter de beste legene, blakke meg på operasjon og har rå til å være syk. (Jeg har ikke funnet noen andre i Norge med denne typen svulst, kun noen få i Sverige og Finland, resten i USA, der det å få hjelp avhenger av både økonomi og kunnskap.)

17. mai

Nå er jeg satt opp på operasjon den 15. mai. Det å operere så nært veldig vitale organer som hjertet, lunger og hovedpulsåre er skremmende i seg selv, men selve operasjonen og det faktum at jeg har en enorm angst for sykehus, gjør det ikke bedre. Og så er det venting igjen, til de har tatt biopsi av dritten, og først da får jeg vite hva som skjer videre.

I år skal jeg altså feire 17. mai på sykehuset. Det har jeg gjort en gang før, da jeg var 12 år og opererte ut mandlene. Den gangen ønsket jeg meg en gassballong (med mine snusfornuftige akademikerforeldre var gassballonger bortkastede penger og noe vi aldri tidligere hadde fått). Noe av det jeg husker aller best fra den 17. mai’en var da min bror kom gående, i korridoren, med en gassballong som vi festet til sengen.

Kanskje jeg får en gassballong i år også? 🙂

Cecilie Hauge Ågotnes

Cecilie Hauge Ågotnes

Grunder, skribent og forfatter

Siden jeg alltid har likt å skrive og å lage mat ble det naturlig for meg å starte denne bloggen for å fortelle min IBS-historie. Her deler jeg hverdagen med irritabel tarm og alt som følger med, hvordan jeg har praktisert lavFODMAP-dietten og hvordan det er å leve med kronisk sykdom.

0 kommentarer

Send inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Lignende innlegg

Godt lavFODMAP nyttår
Høytider

Godt lavFODMAP nyttår

2016 er snart over og det er på tide å si godt lavFODMAP nyttår, ta et lite tilbakeblikk på året som var samt fortelle litt om noen av planene for 2017. I 2016 har jeg jobbet mye "utenfor" bloggen. Det vil si at det har blitt litt færre oppskrifter og innlegg her i...

Les mer...